Om „Norwegian dream", om Polen og om Norge med regissør Leiv Igor Devold.

 „(...) Vi har alle vært outsidere i løpet av livene våre (...)” - Leiv Igor Devold (filmregissør av „Norwegian Dream”).

Bilde fra https://www.nfi.no

Magdalena Kalwak (KulTur): Du har jobbet omtrent 11 år for å produsere filmen din som heter: „Norwegian Dream”. Hva skjedde gjennom disse årene?

Leiv Igor Devold: Jeg hadde idéen for 11 år siden, da jeg fikk en bok tilsendt av min produsent. Men etter det har prosjektet gått gjennom veldig mange stadier. I bunn har det alltid vært en kjærlighetshistorie, mellom ulike kulturer. Det har også alltid vært en LHBTIQ – kjærlighetsfilm. Jeg har jobbet mye med dokumentarfilm, så jeg liker å jobbe mye med research, når jeg utvikler et prosjekt. Det vil si at jeg gjør intervjuer og setter meg inn i den verden jeg ønsker å utforske. Først, da jeg flyttet til Trondheim i 2017 ble dette prosjektet jeg satset mest på. Siden da har jeg og produsenten Håvard Wettland Gossé lagt ned enormt mye arbeid i prosjektet. Å lage film er dyrt og en stor del av arbeidet går også med til å skaffe finansiering av prosjektet. Vi har presentert filmen i Cannes, Haugesund, Nowe Horyzonty i Wrocław, Cottbus i Tyskland, Gøteborg i Sverige og mange andre kontekster. Vi har skrevet utallige søknader og fått mange avslag, men etterhvert også en del positive svar.

Parallelt jobbet jeg først med Gjermund Gisvold og Radoslaw Paczocha med å utvikle manuset. Etterhvert kom Justyna Bilik ombord i prosjektet. Med Justyna ombord skjøt utviklingen fart. Sommeren 2021 først var all finansieringen på plass og høsten 2021 spilte vi inn filmen. 2022 gikk vi med til klipp og etterarbeid – og nå – endelig! Filmen skal på kino den 17. mars.

Magdalena: Flott! Gratulerer! I „Norwegian Dream” forteller du om en utfordrende historie som er viktig for å vise til et publikum. Hvorfor valgte du så tung historie?

Leiv Igor: Historien til Robert er en fiksjonell historie som vi har funnet på. Vi har i prosessen møtt personer som har lignende erfaringer, men i bunn var det alltid en fiksjonell idé. Jeg er fascinert av kultur skille mellom øst og vest i Europa, ikke unaturlig siden jeg er polsk - norsk og bor i Norge. Det er bare to timer på flyet fra Oslo til Warszawa, men kulturforskjellene er av og til større enn man skulle tro. Spesielt kanskje for LHBTIQ befolkningen. Dette var noe jeg fant det spennende og viktig å utforske.

Magdalena: Du har rett. Det er store kulturforskjellene mellom Polen og Norge. I „Norwegian Dream” er det mange forskjellige historier fra emigranter fra Polen. Er det noe fra dine erfaringer?

Leiv Igor: Jeg har vokst opp i et polsk miljø i Norge og vet at alle finner sin måte å manøvrere i det nye landet de kommer til. Men det er også mange likhetstrekk. Man blir «kastet» inn i en ny kultur, og man møter mange av de samme utfordringene. I dette tilfellet har vi blitt inspirert av ulike historier og erfaringer som mange har delt med oss, likevel er det viktig for meg å understreke at dette ikke er en dokumentar. Men jeg vet at flere mennesker har lignende erfaringer. Vi representerer ikke alle. Dette er bare en av mange historier om polakker. Alle har sin individuelle historie. Så sånn sett håper jeg at alle vil finne noe de vil kjenne seg igjen i. Vi har alle vært outsidere i løpet av livene våre. Og det å finne strategier og måter å kjempe for ens egen verdighet når livet er utfordrende, er noe jeg håper flere vil finne inspirasjon av.

Magdalena: Sannsynligvis har hver enkelt av oss opplevd minst én gang i et øyeblikk av isolasjon og misforståelse fra miljøet vi lever i. Det skjer mye på et filmsett og ulike situasjoner skjer. Har du noen anekdoter fra rammene til «Norwegian Dream»?

Leiv Igor: Vi spilte inn filmen på 26 dager på Hitra, Frøya, Orkanger og i Trondheim. Det er ekstremt mye jobb med å lage en film. Ikke minst å skape det universet og leve seg inn i filmens historie. Når vi endelig var ferdig med filmen fikk jeg en ganske sterk emosjonell reaksjon på at vi hadde klart å spille inn filmen. Jeg hadde da vi var ferdig med innspilling, jobbet med filmen i over ti år... Når det gjelder hva jeg husker best, var at vi var et sammensveiset internasjonalt team på sett. Filmen er jo en polsk - norsk - tysk co - produksjon, så vi hadde representanter for alle disse landene, og flere, i crewet som jobbet med filmen. Det var spennende og gøy. Og så vil jeg trekke frem arbeidet med skuespillerne, som jeg mener glitrer i sine roller. For Hubert var det nok ekstra tøft å måtte hoppe ganske mange ganger i det kalde norske høstvannet for at vi skulle få de rette bildene, til noen scener. Men han ga ikke opp. Vi har virkelig jobbet hardt for å få denne filmen til å oppstå …

Hubert Milkowski - foto fra www.imdb.com

Magdalena: Det er mye informasjon om filmen din i media allerede før premieren (som allerede er den 17. mars 2023, på norske kinoer), og nettfora for polakker bosatt i Norge koker. Diskusjoner om filmen blusset opp, selv om publikum ennå ikke hadde sett den. Jeg har lest noen av disse hatefulle kommentarene, og jeg skammer meg over polakkene som skrev dem. Det er veldig trist og skummelt at folk fortsatt kan hate andre på den måten. Du snakket om det ved å legge ut på sosiale medier.

Leiv Igor: Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over mengden kritiske kommentarer. En del av dem er direkte hatefulle. Det er trist lesning. Men også mye positive kommentarer som «tommel opp» eller «hjerte» - emojier. Samtidig viser de kritiske kommentarene ofte, at det at det er mye fordommer der ute. Dessverre. Men det er viktig å huske at mange av de som kommer til Norge allerede føler seg dårlig representert av norske medier, og mange jobber under dårlige arbeidsforhold, slik som de vi forteller om i filmen. Mange av de som er kritiske, er opptatt av hvordan de blir representert i Norge. Det forstår jeg. Det viser et engasjement, som jeg opplever som bra. Jeg mener de ville blitt overrasket om de faktisk gikk for å se filmen, fordi den viser flere sider av en kompleks sak. Så er det også sånn at vi forteller én historie av mange. Det er ikke slik at denne historien er representativ for alles historier. Det er umulig. Til slutt vil jeg bare si at filmen forsøker å fortelle en universell historie, om at størst av alt er kjærligheten.

Magdalena: Det må ikke ha vært en lett oppgave, men du er styreleder i Norske filmregissører (NFR) fra 2022, så du må ha håndtert ham. Hva var det veien til å være på denne plassen?

Leiv Igor: Jeg har vært inn og ut av styret i NFR siden 2013. Jeg mener det er viktig å organisere seg.

Gjennom å delta i ulike former for fagorganisering i arbeidslivet kan man styrke sin posisjon overfor arbeidsgiver, enten man jobber i byggebransjen eller som regissør. Gjennom engasjementet i NFR har jeg også fått nye bekjentskaper og jeg får faglig påfyll. Det er en spennende men også utfordrende jobb.

Magdalena: Og med mange utfordringer, antar jeg. Du er født i Warszawa, men vokste opp i Oslo. Du bor med familien i Trondheim nå. Hvorfor her og ikke i hovedstaden i Norge?

Leiv Igor: Det er faktisk min mor som fulgte hennes «Norwegian dream». Mamma kom til Norge i 1975 og hun vurderte faktisk også å flytte tilbake til Polen, men da var det den «dypeste» kommunismen og hun valgte å bli i Norge, hvor hun traff min far som er norsk. Så for meg har det vært mer reiser den andre veien. Jeg har alltid reist til Polen, mye i oppveksten. Så jeg har et veldig tett forhold til Polen. Min mor er polsk, og da jeg studerte i Polen (ved filmskolen i Łódź) traff jeg også min polske kone. Så jeg er personlig andregenerasjons innvandrer, men både gjennom min mor og gjennom min kone får jeg daglig inntrykk av hvordan det er å være 1. generasjons innvandrer i Norge. Og Trondheim har det blitt fordi jeg underviser på NTNU. Så vi er arbeidsinnvandrere i Trondheim.

Magdalena: Du har regissert, skrevet og produsert over 12 dokumentarer og kortfilmer, som har vunnet mange priser. Hvorfor dokumentet?

Leiv Igor: Jeg har alltid vært fascinert av virkeligheten. Jeg mener det er viktig å vise samfunnet vi lever i. Denne gangen har jeg jobbet med fiksjon, men brukt en dokumentarisk metode, ved at vi har snakket med mange ulike mennesker som har delt sine erfaringer som har møtt dem som arbeidsinnvandrere i Norge. Jeg mener polakker som den største minoriteten dessverre er underrepresentert i den norske offentligheten. I norske medier snakker man en del OM polakker, men det er sjelden man får høre det polske perspektivet. Jeg representerer selvfølgelig ikke alle polakker i Norge – det vet jeg. Men jeg har en sterk tilknytning til Polen.

Jeg har alltid følt at hjertet mitt er polsk, og jeg ville bruke kunnskapen min til både Norge og Polen til å fortelle en historie som denne gangen ikke er dokumentarisk, men kanskje kan føles som om den faktisk kunne ha skjedd.

Magdalena: Og hvilken norsk film gjorde størst inntrykk på deg?

Leiv Igor: Godt spørsmål! Jeg likte «Når nettene blir lange» som også har et polsk - norsk perspektiv:

https://www.youtube.com/watch?v=3irDRUtw_lo

Opprinnelig liker jeg jo mye polsk film, som Kieślowski, men også Wajda. Av norske... hmmm... Kanskje – «Hva vil folk si?» av Iram Haq, eller «Reprise» av Joachim Trier, eller også “Som du ser meg” av Dag Johan Haugerud: https://tv.vg.no/video/55797/trailer-fra-som-du-ser-meg

Og også selvfølgelig «Upperdog» med Agnieszka Grochowska i en av hovedrollene:

https://www.youtube.com/watch?v=S0kv2aRWLCs

Jeg liker filmer som utforsker komplekse historier på tvers av ulike kulturer.

Et autorisert intervju.

Korrekturlesning av Magdalena Kalwak.